Skrevet av: Marius Thorkildsen
Steg 1) Meld deg på stand up kurs
Meld deg på et kurs: Det finnes stand up kurs hvor erfarne komikere lærer deg stand up basics. Her lærer du hva stand up er, hvordan du skriver og hvordan du bør være på scenen.
Steg 2) Opptre på nykommerkveld
Opptre på nykommer-kvelden knyttet til stand up-kurset: De fleste kursene avsluttes med et show. Her opptrer du sammen med de andre fra kurset foran venner og familie. Det et sterkt fellesskap mellom komikerne og siden det er venner og familie i publikum er det også en varm atmosfære.
Det pleier å være veldig gøy gøy, og du kan gå fra kvelden å tenke at stand up det er noe for meg.
Når du kommer hjem sender du derfor en mail til en annen stand-up klubb og spør om en open mic. Det får du.
Steg 3) Tvil på hele din eksistens
Dukk opp på første open mic og opplev at den varme og inkluderende stemningen fra nykommer-kvelden er borte, og at de få som faktisk kommer for å se på heller ser litt redde og distanserte ut. Dette fører til at du også blir litt redd og distansert. Du får ingen latter, det gjør dritvondt, så du drar hjem og tenker at du ikke vil drive med stand up likevel. Når du våkner neste dag har smerten gått over, og du skriver helt nye vitser. Etter en uke sender du en ny mail, til et nytt open mic sted. Du får en spott. Du inviterer alt du har av venner og kjente på Facebook, og 25 stykker sier at de skal komme. På selve dagen dukker det opp én bekjent, fra ungdomsskolen. Du synes det er litt kleint, men er samtidig takknemlig for at han kom. Dere har klein small talk før showet, og du håper at det hjelper å ha et vennlig fjes i publikum. Det hjelper ikke. De nye vitsene fungerer ikke. Ingen ler. Du drar hjem, bestemmer deg for å slutte med stand up.
Men du fortsetter.
Du sender mailer, får open mic spotter, inviterer venner, har klein smalltalk med folk fra ungdomsskolen, får ingen til å le, ønsker å slutte, skriver nye vitser. Når du drar på fester introduseres du av vennene dine som komiker, selv om de aldri har sett deg opptre. Du er ambivalent til det. Du synes det er en fin oppmerksomhet, men føler samtidig at du ikke fortjener tittelen siden du ikke er morsom. Du tenker folk som kalles komikere bør være morsomme. Du drar på masse stand up kvelder, kun for å se på. Du blir skremt over gode de andre komikerne er, hvor mye yngre de er enn deg, og hvor godt samholdet i komikermiljøet er. Et samhold du ikke er en del av ennå. Du prøver å bli kjent med dem, men har samtidig veldig lyst til at de skal like deg og synes du er morsom. Dette fører til at du ikke klarer å ha ordentlige samtaler med folk fordi du bare driver med krampaktig vitsing. Du drar hjem og tenker du er verdens mest kleine person.
I mellomtiden sender du mailer, får spotter, får lite respons fra publikum, får lyst til å slutte, og skriver nye vitser.
Etter 8 måneder har du plutselig et show hvor det går skikkelig bra på scenen, og publikum ler der hvor hadde planlagt de skulle le. Etter showet hører du på opptaket fra showet om og om igjen for å forstå hva i all verden du gjorde for å få folk til å le. Du tenker at du nå endelig har knukket koden. Neste gang du står finner du ut at du ikke har knukket koden likevel.
Du merker at de andre komikerne er mer imøtekommende når det har gått bra. Det kan imidlertid være at du er mer avslappet når du har gjort det bra på scenen, og at folk liker deg bedre når du slapper av. Du fordyper deg fullstendig i stand up. Du leser bøker, hører på podcaster, drar på stand up kvelder, leser forum, skriver vitser. Utallige vitser. Etter hvert klarer du ikke å se hvilke vitser som er gode og hvilke som er dårlige, men du mistenker at alle er dårlige. Du kaster notatblokka di og begynner på nytt.
Venner fortsetter å si at de har lyst til å komme og se deg, og plutselig kommer noen også. Da blir du veldig glad, samtidig som du også blir nervøs for at de ikke skal synes du er morsom. De gangene det går dårlig er vennene dine høflige å sier at du var tøff. Når det går bra klemmer de deg og skryter mer enn du tenker du fortjener. Du tenker at begge delene egentlig er ganske fint.
Du fortsetter å sende mailer, få spotter, få varierende respons, få lyst til å slutte, og skrive nye vitser. Du maser på bookere i andre byer, og får plutselig en dag lov til å komme og stå i en annen by. Det er ikke betalt, og du må dekke opphold og reise selv, men du føler det er et steg i riktig retning. Til venner ljuger du og sier at det er lite betalt, fordi det er litt flaut at det er ubetalt.
Etter ett år har du blitt kjent med noen andre som har holdt på med stand up like lenge som deg. Dere har sendt like mange mailer, skrevet like mange vitser og fått like dårlig respons. Du føler at disse menneskene forstår deg på en måte ingen andre forstår deg, og dere begynner å hjelpe hverandre med å skrive vitser. Du tenker at dere er venner.
Alle open mic-kveldene dine begynner å betale seg, og du merker at du ikke lenger er livredd før du skal på scenen. Du tør gradvis å forholde deg til publikum, og improviserer litt. Det fungerer. Stand-up-vennene dine skryter av deg når det går bra og kommer med gode tips når det går dårlig. Du blir sakte men sikkert bedre, og tørr å ta større sjanser. Plutselig en dag tester du en helt ny vits, en vits du aldri hadde turt å teste før fordi du har tenkt at du er den eneste i verden som synes den er morsom. Men stand-up-vennene dine synes den er morsom og mener du bør prøve den. Responsen fra publikum er overveldende. Resten av settet ditt går som vanlig, men den nye vitsen får mer latter enn du noen gang har opplevd før. Du blir glad, forvirret og tenker at det sikkert bare var tilfeldig. Du tester vitsen igjen, den går like bra gang nummer to, tre, fire, fem og seks. Andre komikere skryter av deg og vitsen din. Du blir også fortalt av en mer erfaren komiker at det ikke heter vits, men bit.
Du begynner å kalle vitsene dine for bits.
Du dekonstruerer bitten, og prøver å skape nye bits som ligner. Du fortsetter å gjøre det bra, og skriver sakte men sikkert bedre og bedre bits, og får bedre og bedre respons og skryt av andre komikere. Du får selvtillit, så du sender mail til Latter og spør om en spot siden du tenker at du nå er god nok til det. Du får nei. Mister selvtillit, og får lyst til å slutte. Neste dag våkner du og skriver fler bits.
Du sender mailer til andre steder, får spotter og gjør det oftere og oftere bra. Du begynner å få betalt for spottene dine. Du begynner også å få mailer fra andre som spør deg om du kan stå. Du tenker det er et vendepunkt. Du blir mindre og mindre klein når du drar på stand up kvelder og ser på andre komikere. Du tenker fortsatt at de flest av dem er morsommere enn deg, men du begynner å forstå hvorfor de er morsommere, og hva du må gjøre for å prøve å ta dem igjen. Men du klarer hvert fall å mingle med dem. Du hilser på Bård Tufte Johansen på en stand up kveld, og synes det er dritstort.
Du får fler og fler stand up venner, som du slutter å kalle stand up venner, og heller kaller venner. Dine andre venner synes det er tøft at du har holdt på med stand up i snart to år. En del av dem har sett deg på scenen, og du har vært bra noen av gangene de har sett deg. Du blir vant til å bli introdusert som komiker på fest, og har funnet på en morsom ting å si når fremmede ber deg si noe morsomt. Det er ikke alltid de fremmede synes det du sier er morsomt.
Du skriver nye bits, og får fler og fler gode opplevelser på scenen. En måned har du fire veldig gode show på råd. Du tenker “nå at du er utlært komiker, og at du aldri kommer til å gjøre det dårlig igjen”. Neste show er blant de dårligste du noen gang har gjort. Under den tre timer lange kjøreturen hjem fra Horten lurer du på om stand up er verdt tiden og pengene du bruker på det. Samtidig føler du at du brukt så mye tid og penger på det at du føler at du uansett ikke kan slutte.
Neste show går dritbra, og du lurer på om du heller bør slutte i jobben din og bli fulltidskomiker. Du regner på det og kommer frem til at du ikke klarer å overleve på 2500 kroner pr måned. Du har nå holdt på i nesten tre år og får stadig fler show i andre byer og reiser mye. Nå står du i snitt to ganger i uka, og du har mindre og mindre fritid til venner, kjæreste og familie.
Du ser på nye komikere som akkurat har tatt kurset og fnyser litt av dem uten helt å huske at du var minst like usikker og rådvill da du begynte. Du kjenner nå mange både nye og etablerte komikere, og er jevnlig på hils med folk som er på TV. Det synes du er kult. Det går nå oftere bra på scenen enn dårlig, og du får ofte skryt fra andre komikere og publikum. Venner har hørt at du har blitt ganske bra og kommer for å se på, de blir imponert over at du er mye morsommere enn de hadde trodd og beklager at de ikke har kommet før. Du tenker at det er bra de ikke kom tidligere. Du skriver ikke så mye bits som tidligere da du er ganske fornøyd med bitsene du har.
Du har selvtillit, og sender mail til Latter og spør om spot.
De sier nei.
Det er knusende.
Den påfølgende uka skriver du fler bits enn noen sinne. Du setter opp et solo show med en av stand up vennene dine. Showet går kjempebra, og det er masse venner og kjente i publikum. Av en eller annen grunn så tenker du tilbake på stemningen som var i publikum på den første nykommerkvelden din. Du sender mailer, får spotts, reiser rundt, gjør det bra på scenen, gjør det dårlig på scenen, mister trua, sover på det, skriver nye bits. Du setter opp en sommerturné med 9 andre komikere som har holdt på like lenge som deg selv. Det er noe av det morsomste og beste du har vært med på. Du tenker at du en dag kan bli fulltidskomiker, men at du må bli mye bedre først. Samtidig er du stolt av hvor bra du har blitt og ser tilbake på all tiden du har brukt på det så langt og alt du har lært av å bombe jevnlig. Du innser at motgangen egentlig ikke er motgang men læring, og at motgang i etterkant ikke er så ille, spesielt ikke fordi du har fått mye morsomme bits ut av det.
Etter fire år får du første spot på Latter. Et halvt år senere får du en hel uke på sommerlatter, samme uke får du også være konferansier på et show for nye komikere på RDKs stand-up festival.
Drømmer kan bli virkelighet, folkens!